Smilla

Store papegøyer er ikke alltid så lett å hanskes med. Hverken for to- eller firbente. Smillas løsning på mine gøyer er blitt mer enn slitsomt – for oss begge, desverre. Hun blir «høy» og bjeffer høylydt, jager dem opp ved enhver anledning, og tar mer enn gjerne enn jafs når de er ute av buret. Skulle nesten tro hun var en utemmet jakthund😱

Litt tungt på hundefronten i det siste syntes jeg! Med Saskias dårlige utfall på AD røntgingen, blir jeg nesten tvunget til å revurdere flokken min. Det er begrenset hvor mange «kosehunder» jeg kan ha, hvis jeg vil trene og konkurrere. Men noen har satt seg så hardt fast i hjertegropa at det føles umulig å skulle flytte på dem. Saskia er en av de.

Smilla derimot er, på tross av sin ynde og sitt herlige vesen, en «rev» med gøyene mine og skaper en god del lyd og frustrasjon. Både hos meg og hos gøyene. Det blir fort mindre utetid på fjærballene når det blir et daglig spetakkel å slippe dem ut😒 Alle som har hørt en frustrert Ara synge ut sin misnøye vet hvordan det høres…😣

Så – i samråd med Lena og Elisabeth, har vi valgt å flytte på Smilla💛 Hun har nå fått et nytt hjem hos Britt, og skal få være bortskjemt enebarn hos henne🤗 😍Smilla vil komme tilbake hit under fødsel og valpetid, om vi er så heldige at det blir så. Så vi mister ikke helt kontakten. Men jeg tror vi begge har best av å få slippe de «høye» hverdagene…

–  Det har nå gått noen dager siden Smilla dro. Jeg savner henne hver dag – det var veldig rart å splitte de to sheltiene. Flokken mangler en… Men Smilla koser seg hos Britt, og her hjemme er det blitt betraktelig roligere. Så fornuften får nok råde, og jeg får prøve å vri hjernen over på prosjekt «arbeidshund» igjen. Gøyene er i allefall glade for å få tilbake utetiden sin💛