Alva, min yngste Aussie, ble desverre kun 17 mnd gml. Hundehimmelen har fått en ny stjerne. Hun fikk slått opp en skade i ryggen sin etter en tur i skogen søndag 7. juni. Sterke smerter både søndag kveld og mandag morgen ga rask tur til veterinær Signe.
Etter vel tre timer på klinikken, med røntgen av «hele» henne, fant vi til slutt to «endringer» i ryggsøylen hennes. Et såkalt L6-S1 syndrom, samt L6-L7. Også kalt Spondylose. Etter at vi tok MR av ryggen hennes påfølgende uke fant de enda en skade. Samt et tilfelle de kun hadde sett en gng tidligere på hund. Nervene lå også i klem, slik at Alva derfor hadde store smerter. Det så veldig stygt ut desverre:(
Etter vurderinger av flere veterinærer og nevrolog, ble sjansene for vellykket operasjon satt til «liten eller ingen». Det ville bli et sjansespill på bekostning av Alva, som måtte ha gått over kanskje tre år… Med smerter og i kort bånd…. Den tunge veien å gå for meg da, var desverre å la henne få slippe. Vi hadde satt henne på en «hestekur» en gng pr uke, samt daglige doser med Rhimadyl, uten at det hjalp nevneverdig. Hun haltet og hadde fremdeles vondt:( Spondylose hele tre steder er uvanlig! Og med nervene i klem gir det sterke smerter for hunden.
Jeg skriver dette innlegget noen uker i ettertid. Det har vært forferdelig trist og vanskelig for meg å miste lille Alva. Jeg hadde så mange drømmer og planer med henne. Hun var så egenartet og søt.. Vel var hun ganske så umoden under trening det første halve året, men når hun først kom i gang var hun en drøm:) Nå var vi kommet frem til debuten i agility. Planen var å bruke Agilityuka på Lista, i juli, som en startuke for henne. Hun viste også stor glede over trening med både Smeller og LP, og sportreningen var begynt å sitte. Vil og nevne at hun var et naturtalent i gjeting:) Forrige sommer fikk hun gjete første gang, og det var en ren fryd, med den lille unghunden!
Nå – noen snaue dager etter at jeg er tilbake fra agilityuka, som måtte gå uten Alva, er det fremdeles tungt. Jeg møtte veggen noen ganger der nede, men takket være gode venner, ble det en fin uke likevel. Jeg har snilleste Engla, som nok skjønner at moder’n er litt tungsindig noen ganger og virkelig gir av seg selv. Og lille Muskeluska er blitt husets sjef igjen.. Men det tar nok lang tid før jeg har klart å skyve tankene på Alva såpass unna, at jeg slipper å kjenne på sorgen så ofte som nå. Tårene triller fort enn så lenge. Men tiden leger vel alle sår, og jeg håper jo jeg kommer dit at det blir greit å se bilder av henne uten å tute😍
Englebarna 