Lille søte Hedvig

…. har nå flyttet og fått seg ny familie. Veldig trist og vemodig for meg, men desverre nødvendig for både henne og Herman. Jeg har vært syk en stund nå, og er langtidssykmeldt. Sånn syk som ikke alltid synes utenpå. Så jeg har ikke hatt ork og kraft til å gi Hedvig den treningen jeg burde og vi kom aldri helt i gang med den planlagte friflyvningen vår. Og siden det er så stor størrelsesforskjell på fjærballene mine, endte det alt for ofte med at Hedvig i sin iver etter å leke med Herman, endte opp med å skade ham i stedet. Hun kunne henge i vingen hans til han skrek, og var nok for voldsom med han. Nå skal det sies at ingenting av dette var vondt ment fra Hedvig sin side, og Herman inviterte like gjerne til lek. Så det er helt uskyldig, det er bare synd det gir utslag i sår på vingene til Herman osv.. De var veldig glade i hverandre, men Herman lot Hedvig få/ta all plass og oppmerksomhet, snill som han er. Så han endte opp med et liv i skyggen av henne, det hjalp lite og ha dem ute hver for seg – Hedvig ble da helt fra seg…

Jeg satte inn skilleveggen i det store buret, men ble bare trist av det. Og Hedvig syntes nok ikke noe særlig om det. Ble lite med plass til henne der, stor som hun er:)

Summasumarum ble til slutt at jeg har latt Hedvig få flytte til en koselig og Ara-interessert familie i Horten, med planer om enda en Ara, stort hus, bur både ute og inne og all oppmerksomhet helt for seg selv. I hvertfall i starten. Etterhvert vil hun nok sette stor pris på en kompis av samme størrelse:) Og snille Carina har lovet å holde kontakten med Hedvig og familien hennes, bidra med sin kunnskap om Araer, og jeg føler meg trygg på at dette blir bra for lille søte Hedvig:)

Et nederlag for meg, men bedre livskvalitet for Hedvig, som nå får alt jeg ønsket for henne.

Nå har det gått en ukes tid siden Hedvig reiste, og jeg har fått det litt på avstand. Hedvig har det fint hos sin nye familie, og har begynt å lage lyder, prate litt osv. Viktige tegn på trivsel:)

Her hjemme har Herman kommet ut i rampelyset igjen og blomstrer. Han plaprer, pludrer, prater og plystrer, flyr rundt og «herjer» 🙂 Det er ingen tvil om at dette var best for Herman. Så får vi heller se om vi skal finne oss en fjærkompis til etterhvert i samme størrelse som Herman. Jeg må nok innse at «like barn leker best»…